Vidunderet Vitamin D

Solvitaminet har vist seg å være av stor betydning -spesielt når det kommer til kroppens immunforsvar. Uten vitamin D kan immunforsvaret faktisk ikke aktiveres, og med dette får vindundervitaminet tre viktige funksjoner: Regulering av immunforsvaret, regulering av cellevekst og sist men ikke minst regulering av hormonbalanse. Vitaminet bidrar dermed til å beskytte mot diabetes, kreft, psykiske lidelser som schizofreni og depresjon, samt demping av immunforsvaret slik at det ikke går amok og fører til bl.a. autoimmune sykdommer. Altså er vitaminet viktig i bekjempelse av meget utbredte sykdommer og lidelser.

Dessverre får befolkningen i vår del av verden for lite sollys, og mangel på vitaminet er ganske utbredt. Det spekuleres i om denne mangelen kan skyldes vår skrekk for hudkreft og den negative oppfatningen vi har av solens stråler, samt alle de advarslene vi blir utsatt for til enhver tid. For mye sol kan gi hudkreft, men ironisk nok ser det ut som at vi får for lite sol som omdanner vitamin D i kroppen. Hos personer med lave nivåer av D-vitamin ses det både høyere forekomst av autoimmune sykdommer, og av virusinfeksjoner som forkjølelser og influensa. Hormonbalansen og hjernens funksjoner er også mekanismer som også er avhengig av et tilstrekkelig D-vitamin nivå. Utallige undersøkelser har vist sammenheng mellom mangel på nevnte vitamin og ulike lidelser, så dette er noe forskere jobber aktivt med -både for en bedre forståelse av disse mangellidelsene og mekanismene bak det.

Det er i mellomtid viktig å huske på at D-vitaminet er fettløselig og at det ikke skiller seg naturlig fra kroppen. Derfor bør man ikke ta for høye doser. Hør med din lege/ annen helsepersonell hva den anbefalte dosen er.

Genteknologiens verden

Her om dagen spurte en venn om min interesse for genteknologi og genetikk. han lurte på hvorfor jeg var interessert i det og grunnen til at jeg ikke oppsøkte det som en type utdanning. Han følte min interesse innen genetikk var mildt sagt noe spesielt, men også spennende.

Jeg har i grunn alltid vært interessert i vitenskap, og de som kjenner meg vet at jeg heller tror på det enn religion eller det åndelig. Om jeg skal gradere mitt eget trossamfunn så vil vitenskapen komme på en solid første plass, så det åndelige og en fantastisk siste plass til religion. Med åndelig tenker jeg ikke på gjenferd, healing osv. Men at alt nødvendigvis ikke kan forklares på en vitenskapelig basis, og inntil vi har svar på disse gåtene så plasserer jeg det uvisse under denne kategorien.

En liten digresjon... Grunnen til at det aldri ble en utdanning innen genetikken var rett og slett min usikkerhet innen mulighetene da jeg fullførte videregående skole. Med dette så mener jeg at var svært usikker på hva jeg ville når det gjaldt utdanning. Jeg ble anbefalt av studieveileder å søke meg inn på universitetet, og helst innen helse- eller vitenskapelige emner. Men det jeg så for meg den gangen var medisinstudier eller noe som liknet, og jeg er mildt sagt mindre glad i å måtte jobbe så tett inntil mennesker. Så det var rett og slett uaktuelt. Jeg resonnerte meg aldri frem til at man faktisk har mulighet til å gå disse veiene og samtidig slippe denne fryktede menneskelige nærkontakten. Spesielt innen forskning er jo dette fult mulig! Så derfor ble det aldri en vitenskapelig utdanning på meg. Jeg havnet på motsatte side med  kunsthistorie på universitetet. Merkelig i grunn, men det var også en del av meg og mitt søken etter historien bak ting -like viktig som den delen av meg som søker vitenskapen bak naturens oppbygging.

Videre svarte jeg min gode venn at genteknologi (enkelt forklart) er forskning på arvemateriale, og med genteknologi har vi muligheten til å forandre arvematerialet i en celle. Teknikker man bruker for å få dette til kan for eksempel være at man tar en bit av et DNA-molekyl fra en celle og setter den inn i en annen celle -eller i samme celle for den saks skyld. Klippe-lime-teknikk med andre ord! Man kan også selvfølgelig forandre på denne biten før den eventuelt føres videre. Høres veldig enkelt ut eller hva? Men genteknologi er mye mer komplekst enn det jeg veldig enkelt beskrev her. Man har uante muligheter innen denne forskningen, men også uhyre ansvar uten at jeg utdyper det noe nærmere her... En er i skrivende stund i gang med å kartlegge det menneskelige arveanlegget (arvematerialet som finnes i en menneskecelle) slik at man kan føre forskningen videre. Allerede nå kan vi merke denne fremgangen da vi stadig får vite at en har funnet de ulike genene eller delene fra vår DNA som kan forklare hvordan vår kropp er bygget opp og hvordan den reagerer på ytre faktorer basert på denne oppbyggingen.

Til sist fikk han forklart forskjellen på genteknologi og genetikk, for det er to sider av samme sak. Genteknologi er som jeg sa tidligere de ulike teknikkene som brukes for å kartlegge arveanlegget, mens genetikk er selve læren om arv og gener. Altså, man må ha viten om genetikken for å kunne utføre genteknologi.

En tilstand som ikke er sykdom?

For litt over ett år siden gjorde man et funn hva sykdommen ME angår. ME er også kjent som kronisk utmattelsessyndrom, og det har bestandig vært ulike diskusjoner når det gjelder årsak og behandling. Jeg må innrømme at jeg ble ganske provosert da jeg forstod at de som ble rammet ikke ble tatt på alvor av helsevesenet. Tilstanden har vært påstått å være mer av psykologisk enn av fysisk art og dermed ble mange syke stemplet med psykiske innbilte problemer enn det kroppen faktisk gav utslag for. Det var mange sjeler der ute som slet med å få en bra nok behandling, og det var enda flere som ikke kunne ha et fullverdig liv på grunn av sykdommen. Men det var nettopp dette som ble debattert -ME var IKKE en sykdom. Dette utsagnet gjorde at jeg ble enda mer oppgitt, helt til jeg satte meg mer inn i hva som egentlig var tanken bak det hele. Og først da gikk det opp et lys!

Mange forskere, leger og helsevesenet som en helhet har som sagt ekskludert ME fra å være en sykdom. Hva er ME da? For det er jo mange som lider av denne tilstanden verden over, og ikke minst i Norge har vi mange på utredning- og behandlingsliste. Jeg fikk det ganske enkelt forklart slik: ME er en tilstand som oppstår på bakgrunn av mange symptomer. Kroppen bekjemper ulike utfordringer samtidig innvendig, og dermed får man et helt spekter av lidelser som ME-syke må bekjempe. Kanskje det er derfor man blir så utslitt? Uansett så forstår jeg nå hvorfor ME ikke er definert som en sykdom i seg selv, men mer som et tegn på ulike lidelser. Det er en kompleks tilstand som er vanskelig å behandle, og hittil har behandling slik jeg har forstått bestått i å dempe de ulike symptomene heller enn å se tilstanden som en helhet. Man tar som ME-syk dermed medisiner for søvnproblemer, blir anbefalt atferdsterapi, ulike medikamenter som fungerer innen fordøyelsessystemet, nedsatt immunforsvar and you name it... Listen her er lang. Og det vi vet om medikamenter som er 100% sikkert er at alt med virkning har en bivirkning, så man kan tenke seg hva disse pasientene går gjennom av mindre heldige utslag av disse medisinene. Mange er tillegg nærmest prøvekaniner siden det ikke finnes noe fullverdig og godt behandling av denne tilstanden. Flere av de rammede klager også over at Norge ligger langt etter hva forskning og behandling angår når man ser det i internasjonal sammenheng.

Men altså, for over ett år siden fant man dette viruset som kunne forårsake ME. Viruset ble kalt XMRV og kunne sammenliknes med HIV-viruset da det legger seg i arvestoffet vårt og påvirker oss resten av livet. Dersom denne forskningen er korrekt, kan jo mye av problemene ME-pasienter sliter med forklares. Nedsatt immunforsvar er nok den største utfordringen her, og sammenhengen med fordøyelsessykdommer gjør at kroppen kan ha problemer med både næringsopptak og bekjempelse av ulike infeksjoner. En fantastisk vanskelig tilstand kroppen havner i altså!

XMRV viruset er i slekt med Xenotropic Murine Leukemia viruset som forårsaker canser i mus, leukemi hos mennesker, og er også som sagt i familie med det velkjente HIV-viruset. Videre gjenstår det nå å fortsette denne forskningen og starte diverse studier som kan gi et endelig svar til mange som i deler eller hele livet har slitt med noe som legevitenskapen ikke har anerkjent som en sykdom enda. Med videre funn kan man gi bedre diagnoser og et enda bedre behandlingstilbud. Om mulig kan man utlede bedre medikamenter fra den allerede eksisterende HIV-behandlingen som allerede er utprøvet?

Litt småhysterisk tanke som samtidig slår meg, er om viruset er blodbåren og kan forårsake så mye lidelse -hva så med blodoverføringer som skjer verden over? Sprer man da noe man ikke har kontroll over og som man enda har noe fullverdig behandling for? Jeg håper inderlig det er fortgang i denne forskningen, men som med alt annet innen legevitenskapen så må man ha tålmodighet. Og ikke minst tid.

Og tid er noe mange lidende ikke har så mye av...

Genvariant DQB1*0602

Hver gang jeg leser om studier innen medisinsk forskning som viser fremgang, føler jeg ekte lykke. For jeg vet at hver gang dette skjer, gis det muligheter til videre forskning og studier, og som igjen gir muligheter til helbredelse og fortsatt liv til mange mennesker. Forskningen kan være innen alt fra småplager man sliter med, til store livstruende traumer. For en stund siden leste jeg at genene avgjorde hvor fort man blir påvirket av alkohol. Og jeg kan vedde for at mange brukte dette som argument helgen artikkelen kom på trykk i avisen -"det er ikke min skyld at jeg blir så fort full..." Sånn sett så kan man jo overlate mye til tilfeldigheter når det gjelder sykdom og illebefinnende, man overlater alt til kroppen og tar kanskje ikke ansvar for det som rammer en.

Nylig leste jeg om søvnproblemer og genetiske forbindelser. Man hadde nemlig funnet genvarianten som gjør at man føler seg sliten uansett søvn mengde og kvalitet. Hele artikkelen kan du lese her:

http://www.dagbladet.no/2010/10/27/tema/helse/sovn/14023282/

For min del er ikke dette fremgang som forklarer sammenhengen mellom den genetiske sammensettingen vår og hvordan vi er. For å finne kur til enhver sykdom starter forskerne med å finne mer om hvordan sykdommen utarter seg. Først når dette er gjort kan redegjørelsen starte, og man kan prøve ulike metoder og løsninger for å utarbeide medisiner osv. Derfor kan nettopp dette være starten på noe som gagner alle med søvnproblemer. Man finner årsaken isteden for å kun behandle symptomene. Det er dette som for meg definerer vellykket forskning. En løsning som er basert på solid kunnskap. Men man bør uansett ikke glemme at ingenting med virkning er uten bivirkning...

Genetikkens forvirrende men fantastiske verden

Jeg er kjempe heldig som har de riktige genene når det gjelder utseende i forhold til alder, tenkte jeg i går da jeg satt i min onkels 50-års feiring. Jeg så rundt meg, og fikk øye på mange familiemedlemmer på fars side i ulike aldre. De hadde en ting til felles, bortsett fra den berømte store nesen. De så alle unge ut for alderen. Aldri i verden om jeg hadde gjettet at min onkel var 50 år dersom jeg ikke kjente hans fødselsår. Heller ikke at min far nærmer seg 60. Nå må det sies at min kjære mor også er utrolig heldig med utseende i forhold til alder. Så da har jeg dobbelt opp med disse gode genene, resonnerte jeg videre.

Men det er visst ikke så enkelt. Forskning innen genetikken har vist at siden genetiske egenskaper er nedarvet, så er det absolutt ikke slik at vi bastant arver genomen til våre foreldre eller forfedre. Det er mer tilfeldig enn som så. Selvfølgelig påvirker genomen vårt vesen og tilblivelse, men mange glemmer kanskje miljø-faktoren. Ytre påvirkninger har også stor effekt på hva vi ender opp som, det er nok ikke bare genene som kan eller skal få all æren for at familien min antageligvis ikke har behov for botox eller skjønnhetskirurgi for å se yngre ut. Jeg kan helt fint bryte ut av denne sirkelen med å overdrive solariumsbesøkene, sove lite, drikke mer, spise mindre sunt, stresse mer osv osv.

Jeg er muligens litt mer enn gjennomsnittet interessert i genetikk -på hobbybasis, og synes det er utrolig interessant hvordan sammensettingen av vårt arveanlegg samt ytre påvirkninger påvirker oss. For å forstå det aller grunnleggende innen genetisk viten anbefaler jeg en kronikk av Gunnar Houge, seksjonsoverlege og professor i medisinsk genetikk ved Haukeland Universitetssykehus. Han forklarer akkurat dette veldig presist og lettfattelig, samtidig som han rydder opp i en del misforståelser og feiltolkninger.

Du finner Houges kronikken her:

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article3597706.ece