Jeg har lenge vært fascinert av gamle fotografier. Da mener jeg virkelig gamle, av typen sort/hvitt fra tiden ingen av oss har noen minner fra. Spesielt liker jeg portretter fordi det kan være morsomt å fortape seg i menneskene som er avbildet, for så å la tankene vandre. Ofte lurer jeg på hvem de var, hva de gjorde, og hvordan det var å leve på den aktuelle tiden da bildet ble tatt.
Det første som slår meg når jeg ser slike antikke portretter, er at ingen smiler på fotografiene! De fleste har en veldig seriøs mine, og de stirrer gjerne direkte inn i kameraet. Det er disse øynene jeg liker å utforske. Kanskje ikke så rart at det i noen kulturer ble ansett som farlig å la seg fotografere. Man mente at kameraet kunne stjele ens sjel. Fortsatt er denne tankegangen gjeldene både i den vestlige kultur og i de mer eksotiske delene av verden. Nå er apparatene blitt så avanserte at det nesten ikke er noen grenser på hva de kan gjøre. De kan zoome, fokusere, panorere, med ulik lukkerhastighet, videomodus og en uendelig rekke av andre innstillinger. Og når man først har fått tatt et bilde, er det tid for manipulasjon ved bruk av fantastisk avanserte bilderedigeringsprogram. Så om kameraet kan stjele ens sjel når man blir fotografert, så blir sjela garantert borte i et hav av teknologi med manuelle og automatiske justeringer.
Jeg har veldig lyst til å finne noen virkelig gamle fotografier, gjerne gruppeportretter, og gjøre det til et innredningsprosjekt. Hadde vært utrolig gøy i så fall! Legger ved en rekke fotografier jeg synes er fine i uttrykket, av den riktig gamle sorten. Der mennesker ikke ble redigert til å ikke likne på seg selv lenger...
Et siste bilde fra et gammeldags fotoapparat. Fikk sett noen fine gamle portrettfotografier denne helgen også, fantastisk opplevelse!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar